Regjeringen lanserte en ny nasjonal digitaliseringsstrategi i september 2024. Tar den egentlig høyde for utfordringene norske virksomheter står overfor?
Målet? Norge skal bli et av verdens mest digitale land innen 2030. Det høres imponerende ut. Men hva betyr det egentlig for deg som bedriftsleder?
Faktum er at et skremmende flertall av norske ledere knapt har tatt en prat med ChatGPT, Perplexity eller Gemini. Enda færre har innsett hvilke muligheter nye AI-verktøy gir, eller faren for å bli forbigått av sin egen bransje om de ikke henger med i teknologiske skifter.
Regjeringens nasjonale digitaliseringsstrategi er full av fine ord og store ambisjoner. Men når vi ser nærmere på innholdet, melder spørsmålet seg: Er dette et veikart for fremtiden – eller enda et dokument som overser virkeligheten norske bedrifter står i?
Les også: Futurist og stolt av det – Jan Storehaug holder foredrag som gir deg et teknologisk forsprang
Innhold:
- SMB-ene – glemt igjen?
- Et taktskifte – for hvem, egentlig?
- Gigabithastighet og glansbilder
- Kompetanseløftet vi ikke ser
- Datasamarbeid – men på statens premisser
- En strategi uten næringslivets stemme og eierskap
- AI som visjon, ikke virkemiddel
- Hva må til for en strategi som faktisk virker?
SMB-ene – glemt igjen?
Små og mellomstore bedrifter utgjør over 99 prosent av alle foretak i Norge. Det er her folk jobber. Det er her verdiene skapes. Og det er her tempoet i digitaliseringen burde økes kraftig – om Norge skal ha noe håp om å bli et av verdens mest digitale land innen 2030.
Likevel er SMB-ene knapt nevnt i regjeringens nye nasjonale digitaliseringsstrategi.
Det loves bedre offentlige tjenester, 1 Gbit/s bredbånd i hele landet, og økt deling av offentlige data. Men når det gjelder tiltak som faktisk hjelper en mellomstor bedrift med å forstå, ta i bruk og utnytte ny teknologi – da blir det stille.
Ikke én konkret ordning er rettet mot SMB-segmentet. Ikke én plan for hvordan kompetanse eller AI-verktøy skal tas i bruk utenfor stat og akademia.
Ambisjonene om kompetanseløft er høye, men det skal skje i skolesystemet, og ikke blant ryggraden i næringslivet – bedriftene som bygger vårt fellesskap her og nå. Det loves tilrettelegging for omstilling og innovasjon i næringslivet, men det snakkes hovedsakelig om helse, energi, havbruk og industrier som passer EU-kommisjonens digitaliseringsmål.
I vår nasjonale digitaliseringsstrategi heter det at Norge skal bli “verdensledende på datadrevet forskning og innovasjon.” Det høres flott ut, men hvem skal drive dette fram – hvis over 600 000 bedrifter står på sidelinjen?
Norske virksomheter trenger ikke visjoner. De trenger at noen snakker med dem – og enda viktigere: at noen bygger bro mellom ambisjon og handling. Det gjør ikke denne strategien.
Så spørsmålet står fortsatt: Når regjeringen sier digitalisering, snakker de egentlig om deg?
Les også: Digital transformasjon er mer enn digitalisering
Et taktskifte – for hvem, egentlig?
Strategien lover et “taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor”. Det høres bra ut. Men for hvem skal takten skiftes? Manglende kompetanseheving blant norske SMB-er pekes på som en utfordring, men foreslås det egentlig en håndfast strategi for å hanskes med dette?
Strategien anerkjenner at mange bedrifter mangler kapasitet til å utnytte teknologi, og at det trengs trepartsprogrammer, kurs og støtteordninger. Det loves veikart for teknologibaserte næringer, en stortingsmelding om gründere, og en vurdering av virkemiddelapparatet med tanke på SMB-ers digitalisering.
Ingen tydelig ansvarliggjøring: Det er ingen krav, planer eller mål for hvordan man faktisk skal sikre deltakelse fra SMB-er. Bare at “det vurderes” eller at tiltakene er “under utvikling”. Alt vi får servert er referanser strødd i løpende tekst. Altså, en nasjonal digitaliseringsstrategi til liten hjelp for norske virksomheter.
De som håper på tettere samarbeid mellom offentlig og privat sektor, vil lete forgjeves. Her er det systemene som skal samordnes, styringen som skal forsterkes og porteføljene som skal forvaltes. Det er mulig det gir bedre innsikt for departementene – men for virksomheter i det private, gjør det lite fra eller til.
Det snakkes varmt om “helhetlig styring” og “nasjonale fellesløsninger”. Men det offentlige digitaliserer først og fremst seg selv – og på sine egne premisser.
Hvis du leder en mellomstor virksomhet, vet du at det som stopper innovasjon ofte ikke er teknologi – det er tregt samarbeid, lukkede registre og uklare kontaktpunkter. Dette nevnes knapt. Det er som om samhandlingen med næringslivet er en fotnote i et prosjekt for intern effektivisering.
En digital strategi som lover fremtidens løsninger, men som ikke prioriterer grensesnittet mellom offentlig og privat sektor, blir et dokument for systemet – ikke for deg.
Les også: KI-strategi – Nøling koster bedriften din konkurransefortrinnet
Foredrag med Jan Storehaug
Fremtidens verktøy – praktisk bruk av AI med Jan Storehaug
Gigabithastighet og glansbilder
Et av de konkrete målene i strategien er at alle i Norge skal ha tilbud om 1 Gbit/s bredbånd innen 2030. Det høres imponerende ut, men ærlig talt, for mange virksomheter er ikke dette flaskehalsen.
For det første: De fleste bedrifter som virkelig trenger slike hastigheter, har dem allerede – eller befinner seg i områder der utbygging skjer uansett.
For det andre: Høy båndbredde er nyttig, men den løser ikke problemet når virksomheter mangler kompetanse til å utnytte verktøyene de får tilgang til. Og det hjelper lite hvis det offentlige fortsatt opererer med lukkede datasett og trege prosesser.
Fibernettet er ikke problemet. Fraværet av praktisk digital støtte, opplæring og deling av relevant data – dét er problemet.
Det fremstår derfor som en litt for enkel politisk seier: Å satse på noe som er lett å måle og visualisere, og som gir fine kart og store tall. Men hva hjelper det med 1 Gbit/s på papiret, hvis ingen viser hvordan små og mellomstore virksomheter faktisk skal bruke det til å skape verdi?
En nasjonal digitaliseringsstrategi bør ikke forveksles med en bredbåndsplan.
Les også: Fremtidens arbeidsliv består av kontinuerlig læring
Kompetanseløftet vi ikke ser
Strategien slår fast at Norge skal satse på teknologifag. Det er vel og bra. Men hva betyr det for deg – nå? Hvis du leder en mellomstor bedrift, vet du at utfordringen ikke ligger ti år fram i tid. Den står allerede i døra.
KI-verktøy endrer spillereglene i sanntid. Kunder forventer mer. Effektivitet måles ikke lenger i antall hender, men i evne til å forstå, kombinere og bruke teknologi. Det som før var “IT-ansvarlig”, er nå en strategisk rolle. Og mange står helt uten forutsetninger for å fylle den.
Regjeringen sier den vil satse på teknologi i skolen, og det trengs. Men det hjelper lite på kort sikt. Strategien nevner så vidt behovet for etter- og videreutdanning, men det finnes ingen plan, ingen virkemidler og ingen opptrapping for å løfte kompetansen i eksisterende arbeidsliv – der verdiene faktisk skapes i dag.
Det finnes ingen struktur for å gi bedriftsledere, fagfolk og mellomledere i SMB-er verktøyene de trenger for å forstå og bruke ny teknologi. Ingen program for å gjøre KI forståelig, tilgjengelig og konkret. Ingen satsing på kontinuerlig læring som en del av næringslivets konkurransekraft.
Og når det ikke skjer, vet vi hvordan dette ender: De som allerede ligger foran, rykker ytterligere fra. Og de andre? De blir stående og lese visjonene på regjeringens nettsider.
Les også: Kunstig intelligens er i startgropa – næringslivet er på etterskudd
Datasamarbeid – men på statens premisser
Strategien sier at vi må dele mer data. At vi må bli ledende på datadrevet innovasjon. Det er vanskelig å være uenig i det, men hvem skal vi dele med – og hvem setter vilkårene?
Strategien snakker varmt om datasamarbeid, men mest mellom offentlige aktører. Det er staten som skal dele med staten. Kommuner med direktorater. Departementer med hverandre.
Næringslivet er nevnt, men ikke som likeverdig partner. Mer som en potensiell mottaker – hvis alt går etter planen.
Det snakkes lite om hvordan private aktører faktisk skal få tilgang til offentlige data i strukturerte, brukervennlige og forutsigbare formater. Eller hvordan man skal løse de praktiske og juridiske hindringene som i dag gjør datadeling både vanskelig og risikabelt for mange.
Og hva med data fra næringslivet? Hvilken rolle skal virksomheter ha i å bidra med innsikt, innovasjon og samhandling – på egne premisser?
Hvis data er den nye oljen, som det så ofte hevdes, virker det i alle fall ikke som om staten er villig til å slippe taket i brønnen. For datasamarbeid krever noe mer enn API-er og felles datakataloger. Det krever tillit, insentiver og samspill.
Akkurat det finner vi lite av her.
Les også: Forretningsutvikling uten AI er umulig: Utdaterte strategier og nye løsninger
AI som visjon, ikke virkemiddel
Mange tror fremtidens KI-utfordringer handler om regulering og kontroll. Det gjør de også. Men den virkelig store utfordringen – den som avgjør hvem som overlever – handler om kompetanse og ledelse.
Regjeringens digitaliseringsstrategi nevner kunstig intelligens. Det loves økt bruk i offentlig sektor, og rammevilkår for næringslivet. Men en strategi for hvordan virksomheter faktisk skal ta i bruk teknologien? Den finnes ikke.
Forretningsutvikling uten AI er ikke bare en dårlig idé. Det er umulig. I dag kan du analysere markedsdata, skrive innhold, generere bilder og automatisere oppgaver på minutter – hvis du vet hva du gjør. Men der ligger problemet: De færreste ledere utforsker mulighetene.
Når ingen tar ansvar for kompetansehevingen som trengs, blir resultatet som vi ser nå: noen få eksperimenterer – resten venter.
Strategien ignorerer dette fullstendig. Den nevner ikke behovet for kontinuerlig læring, verken i SMB-er eller i næringslivet generelt. Den adresserer ikke den virkeligheten du står i: at KI er forretningskritisk, men fortsatt fremmed.
Så lenge ingen gir ledere de verktøyene og innsiktene de trenger, blir AI bare noe man leser om. Ikke noe man bruker.
Les også: Hva er multimodal AI – det neste steget i moderne bedriftsutvikling
En strategi uten næringslivets stemme og eierskap
Strategien snakker varmt om tillit. Det er selve bærebjelken. Norge skal bli verdensledende fordi vi har høy tillit i samfunnet, men hvordan bygger vi tillit når så få har vært med og forme retningen?
Det er lett å snakke om digital samhandling i offentlig sektor. Vanskeligere å forklare hvorfor næringslivet – og særlig mellomstore bedrifter – ikke har fått reell plass i strategiarbeidet. Hvem har lyttet til deg som faktisk står midt i den teknologiske omstillingen, uten egne digitaliseringsavdelinger eller innleide rådgivere?
Verken Digitaliseringsrådet, Digi.no eller næringslivsstemmer som Hans-Petter Nygård-Hansen har sett tegn til at SMB-ene er involvert. Tvert imot. Det pekes på at prosessen har vært toppstyrt, uten tydelige målbare krav – og uten forankring i den virkeligheten norske virksomheter står i.
Du kan ikke forvente eierskap til en strategi som ingen har blitt invitert inn i.
Tillitsprosjekter bygges ikke gjennom glansbilder og styringsdokumenter. De bygges gjennom medvirkning, lyttende prosesser og praktisk støtte. Spørsmålet du står igjen med som bedriftsleder er dette: Hva konkret skal jeg gjøre i morgen – og hvem skal jeg gjøre det sammen med?
På det spørsmålet gir strategien deg ingen svar.
Les også: Markedsstrategi med maskinlæring: 10 AI-tiltak for smartere forretningsdrift
Hva må til for en strategi som faktisk virker?
Du er nevnt. Det står svart på hvitt at små og mellomstore bedrifter må med. Det pekes på Digital Norway, på kompetanseprogrammer, på veikart og innovasjonsnav. På overflaten virker det som om regjeringen har gjort jobben sin.
Men så begynner du å lese.
Ingen målbare ambisjoner eller nasjonal plan for hvordan SMB-er faktisk skal tas med på reisen. Ingen svar på hva du som bedriftsleder skal gjøre i morgen, neste uke – eller neste år.
Vi finner tiltak som kan være relevante, men vi finner ingen som forplikter. Det finnes initiativer, men ikke retning. Det finnes store ord, men lite substans.
Og kanskje mest av alt: Det finnes ingen følelse av eierskap. Du ble ikke spurt. Du ble ikke hørt, og det synes.
Så hva må til?
Skal en nasjonal digitaliseringsstrategi faktisk hjelpe norske virksomheter – ikke bare omtale dem – må vi:
- Etablere tydelige mål og tiltak for SMB-er, ikke bare strø omtaler her og der.
- Gi ledere og ansatte verktøy og støtte til å lære, teste og ta i bruk ny teknologi – ikke bare peke på Digital Norway og kalle det en løsning.
- Sikre reell dialog, der hverdagsnæringslivet får plass ved bordet – før strategien er ferdigskrevet.
- Koble offentlig og privat innsats, slik at ikke bare offentlig sektor digitaliseres, men at hele verdikjeden løftes.
- Styrke virkemiddelapparatet med krav til gjennomføring, måling og oppfølging – slik at dette ikke ender som nok en PDF.
Men la oss være ærlige: Strategien kommer ikke til å gjøre deg konkurransedyktig. Den kommer ikke til å lære deg KI, automatisering eller datadeling.
Det må du gjøre selv.
Så start i det små. Ta i bruk et nytt verktøy. Snakk med teamet ditt om hvor teknologien faktisk kan skape verdi. Ikke vent på veikart. Ikke vent på departementet. Venting er ikke en strategi.
Du bygger virksomheten din i virkeligheten. Det burde også strategien gjøre.
Les mer: Endringsledelse: Slik skapes godt arbeidsmiljø mellom ansatte og AI
